(Click icon to download PDF...)
PRESENT, Bomuldsfabriken Kunsthall, 2017.
Les mer
Utdrag fra teksten:
John K. Raustein utnytter også verkenes assosiative og materielle kraft, og tar det tekstile uttrykket ut i rommet. Her spiller det seg ambivalent og eksperimentelt ut, i økende grad monumentalt. I bunn ligger egne erindringer, blant annet fra barndommen, og en bevissthet rundt håndverket selv, dets lange tradisjoner. Verkene blir innganger til tanker rundt identitet og hukommelse. Det tekstile blir hos Raustein et bevegelig lerret for arketyper og individualitet, som spinner videre som form og forestilling. Mykheten og sensualiteten, mange vil si femininiteten, i materialet brukes aktivt i arrangementer av gedigne stoffmasser i barokke, voluminøse folder. Repetisjon og variasjon rommer volum og bevegelse. Flere av Rausteins arbeider kan fortone seg som gjenglemte scenetepper med rysjer, folder og blonder, men de har et register av mulige handlinger og retninger gjemt i seg. Til å begynne med i sitt virke broderte han i grove sting redskaper som konvensjonelt kobles til et maskulint domene, som en skiftenøkkel eller en hammer. De uregjerlige og organiske prosessene i arbeidet ble knyttet sammen med en diskusjon om kjønnede kategorier. Nå pågår denne diskusjonen mer integrert og abstrahert, i kriker og kroker som materialet selv danner, på innsiden av de sveipende draperiene.
På Bomuldsfabriken viser Raustein en omfattende installasjon med tittelen Tom for ord. Den er den siste i en utstillingstriologi, hvorav Lyden av utpust (Galleri Format 2015) og Si det går godt. Si det går bra (Buskerud kunstsenter 2016) danner de to første leddene. Pust som motiv kan knytte an til ulike psykologiske tilstander. Åndedrettet til en veldig redd person lyder som en underdrivelse, en svak rytme på nippet til å opphøre. Men får du den hektiske pusten over i rett kjøl, kan hodet følge etter, i en slags pågående harmonisering. Minner ligger lagvis i kroppen som fjerne dufter, og denne kroppslige forankringen sitter også i selve det tekstile stoffet. Tekstilet knytter an til fortellinger og minner; babyens koseklut, moteløvens revir, lakenet vi strekker oss ut på. Kunstverkene til Raustein har blitt sammenlignet med ventiler for det tunge og opake som bygger seg opp. Hans tekstile skulpturer peker symbolsk på muligheten av et opphav og fortsettelse. Materialet blir åsted for et aktivt minnearbeid som er fundert i noe personlig, men som favner noe kollektivt.
I den utstilte installasjonen inkorporeres elementer fra tidligere arbeider, nå vist i nye konstellasjoner. Blant annet inngår Husflidfellen og andre feller, vist på SOFT i 2014 i form av oppstablede materialer som readymades. Raustein har nå laget flettede kokonger i grått og hvitt, hvorav de grå ligger på gulvet. De blir beholdere, gåtefulle sadeltasker for en lengre ferd, uten synlig innhold. Utsiden defineres av sin regelmessige gridstruktur, et bærende håndverk. Installasjonen er i sin helhet spesialtilpasset Bomuldsfabrikens rause takhøyde. Rommet er totalforvandlet, med arbeider som dramaturgisk glir over i hverandre. To skulpturer henger fra taket, en i rosa nyanser, en annen i brun. De fremstår som forvokste pomponger som trer ut av sin dekorative posisjon for å fysisk innta scenen; nærværende, men tomme for ord.
Les hele teksten her