(Click icon to download PDF...)
Morgenbladet 7.september 2018
Det er noe med å se kunst tidlig om morgenen, hodet fungerer langsomt på flyt i assosiasjonenes rike. Gjennom Trøndelag senter for samtidskunsts fasade i glass, som sikkert er fem meter høy og femten meter bred, ser jeg klokken syv om morgenen John K. Rausteins (f. 1972) totalinstallasjon Bort fra vinduet og inn i lyset. Den er massiv og mørk, alt innvendig er drapert eller pakket inn i tekstiler. Formene er monumentale, og jeg vil så gjerne gå inn og legge meg til i denne mørke grotten som ser ut til å ville sluke meg mykt og langsomt, men det er jo stengt.
Politisk og poetisk. Dagen etter er jeg tilbake, langt mer rasjonell i hodet, grunnet tidspunkt og samfunnets rytmiske påvirkning av sjel og hjernebark. Jeg liker utstillingen svært godt, den åpner seg og mottar meg med få farger, det går stort sett i mørk blåsvart og beige. Det gjør at formene som henger på de draperte veggene eller er plassert på gulvet i rommet smelter i ett med omgivelsene.
Man må venne seg til mørket og lete frem enkeltverkene i installasjonen mens man er omsvøpt av det hele. Rent bortsett fra den monumentale skulpturen som bare er der, da, fremmed og autoritær som en gjenstand med uante funksjoner, og som vekker nysgjerrighet og respekt med sin selvfølgelighet og størrelse.
Titteldikt. Et markant grep jeg ellers liker svært godt er at titlene er separert fra verkslisten, slik at faktainformasjonen med pris, materialer og størrelse kan forstås for dem som behøver den informasjonen, mens titlene består av en unummerert og løsrevet liste, et slags dikt som fungerer som et assosiasjonskart i utstillingen, med titler som Bølger om natten, Usynlige gjerder, Svarthålo, med mer.
Utstillingstittelen fremstår etter hvert politisk og poetisk, som en oppfordring til å se verden med visjonære, drømmende øyne og ikke med rasjonell fornuft basert på gevinstrealisering og slike ting som det meste er gjennomsyret av ellers. Vi blir simpelthen utfordret til å vende blikket innover på en utrolig raus og vakker måte. Det hele utstråler en ro jeg tror mange etterstreber og savner i livets kjas og mas.
Aleksi Mannila