(Click icon to download PDF...)
A Three-Dimensional Poem
A Three-Dimensional Poem
John Raustein has a clear and distinctive voice in the field of textiles and visual art. Since his debut in 1998, he has continuously explored the textile tradition and the possibilities of handicraft, not only materially and technically, but also conceptually. His associative objects reveal his insatiable need to explore the ever-new possibilities of textiles. His goal is to penetrate deeper into questions about how memories and experiences of ordinary events play a decisive role in forming personal identity.
Raustein crosses the boundary between craft and pictorial art. He stands firmly in the textile tradition, with an understanding of materials and handicraft that has been a hallmark of the field of craft-based art as a whole. At the same time, the three-dimensional and conceptual qualities of his textile sculptures make it challenging to read his production within the framework of handicraft alone. His works clearly situate him in the wider field of visual contemporary art. This kind of boundary-crossing practice is increasingly common in Norwegian art today, and it partly has to do with the great attention paid to material-based art in recent years. Qualities linked to craft and material choices are evaluated more highly now than just a few years ago. There is increased appreciation of works that require time, that involve tradition, techniques and material knowledge – all this characterises Raustein's artistic approach to the textile tradition.
Raustein combines a thorough knowledge of craft with a unique sensitivity to the state of world around him. He uses his own life history as a resource. A mundane event can be a watershed, and memories from childhood and youth can be the basis for saying something with universal relevance. With the starting point of his own biography, Raustein explores how we are formed as individuals.
To understand Raustein's symbolism in depth, it is necessary to know something about his history. This is a characteristic shared by many 'confessional' and biographically-oriented artists, one example being the French artist Louise Bourgeois, another being her heir, the English artist Tracey Emin. Like Bourgeois, Raustein allows objects to be symbolic expressions for his own memories and experiences: of vulnerability, loneliness and the feeling of being an outsider. At the same time, he appeals to the viewer's own experiences by fully exploiting the associative potential of textiles.
When Everything Falls into Place
The installation When Everything Falls into Place (2019) fills a whole room and appeals to several senses, not just to sight. The acoustics are hushed and the atmosphere is dense and warm. We move about as if in a greenhouse, in amongst mangrove vegetation or a primeval forest. The light is filtered in some places, but there are also bright clearings and deep shadows. The boundaries of the individual works intervene in each other and are tied together, as it were, by the matt fabric's light green monochrome colour. Over time we become increasingly aware of contrasts in size and volume and between details, gradual transitions and the installation as a whole. Our will to explore propels us to move throughout the installation.
The installation can be experienced as dystopian, as if civilization has been taken over by pale and deformed plants. Only traces of human beings remain, like fragments of arms and scaffolding. The place is invaded by organic yet incomprehensible growths. But this kind of interpretation overlooks the humour and creative energy that permeates the exhibition. Melancholy and joy are inextricably linked.
The installation is a journey of discovery without a map. Its abstract and expressive character and the poetic titles allow us to activate our own interpretations. We are free to place them on the works in an exhibition that, in itself, seems like a surreal poem. A poem that can be read in many ways. Not everything does fall into place – luckily.
John Raustein (born 1972, Stavanger, Norway) lives and works in Oslo. He studied at Bergen National Academy of the Arts, Norway (1995–2000), with one semester at the Royal Danish Academy of Fine Arts / Schools of Architecture, Design and Conservation (1997). Raustein has held several solo exhibitions at notable Norwegian institutions. He has also participated in numerous group exhibitions in Norway and internationally. His works have been bought for the collections of, among others, the National Museum in Oslo, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum in Trondheim, and KODE, Art Museums and Composer Homes in Bergen.
Janeke Meyer Utne, art historian and curator.
///
Et tredimensjonalt dikt
John Raustein har gjort seg bemerket som en tydelig og særegen stemme på tekstil- og billedkunstfeltet. Helt siden debuten i 1998 har han kontinuerlig utforsket tekstiltradisjonen og håndverkets muligheter materielt, teknisk og som konseptuelle, som assosiative objekter, drevet av trangen til å utforske stadig nye tekstile muligheter. Målet er å trenge dypere inn i spørsmål om hvordan erindringer og erfaringer av dagsaktuelle begivenheter spiller en avgjørende rolle i formingen av identitet.
Raustein overskrider skillelinjen mellom kunsthåndverk og billedkunst. Han står fjellstøtt i tekstiltradisjonen, med den materialforståelse og en håndverkskunnskap som særlig har vært betegnende for kunsthåndverksfeltet. Samtidig har tekstilskulpturenes tredimensjonale og konseptuelle karakter gjort det utfordrende å lese hans produksjon innenfor en snever kunsthåndverksramme. Det plasserer ham like tydelig innenfor billedkunstfeltet. En slik overskridende praksis har blitt stadig vanligere i det norske kunstfeltet, og skyldes blant annet den store oppmerksomheten materialbasert kunst har fått de senere årene. Kvaliteter knyttet til håndverk og materialvalg oppvurderes. Det er en blomstringstid for det som tar tid, for tradisjon, teknikk og materialkunnskap – ord som definitivt er dekkende for Rausteins kunstneriske tilnærming til tekstiltradisjonen.
Raustein kombinerer en grundig håndverksmessig kunnskap med en særlig sensibilitet for verdens beskaffenhet. Han benytter sitt eget liv som ressurs: dagsaktuelle hendelser av skjellsettende karakter og minner fra barndom og oppvekst danner grunnlaget for å si noe allment. Med utgangspunkt i egen biografi undersøker Raustein hvordan vi formes som individer.
For virkelig å forstå Rausteins symbolikk fullt ut er man avhengig av kunnskap om hans biografi. Dette er et trekk ved flere bekjennende og biografisk orienterte kunstnere, som eksempelvis den franske kunstneren Louise Bourgeois, og for den saks skyld hennes arvtager engelske Tracy Emin. Som Bourgeois lar Raustein gjenstander og objekter være symbolske uttrykk for egne minner og erfaringer: om sårbarhet, ensomhet og følelsen av å stå utenfor fellesskapet. Samtidig appellerer han til betrakterens egne erfaringer ved å utnytte til fulle tekstilenes assosiative potensial.
Når alt faller på plass
Rominstallasjonen appellerer til flere sanser, enn synet. Lyden er dump, luften tett og varm, vi beveger oss fritt rundt som i et veksthus, en mangrove- eller en urskog, hvor lyset noen steder filtreres, andre steder skaper det lysninger og skyggefulle rom. Enkeltverkenes grenser overskrides og bindes sammen av det matte stoffets monokrome, pregløse lindegrønn farge. Desto mer åpnes blikket for kontraster i størrelse og volum og mellom detaljer og helhet, men også på de glidende overgangene. Utforskertrangen driver oss rundt i utstillingen.
Installasjonen kan oppfattes som en dystopi, som om sivilisasjonen er overtatt av bleke, deformerte plantevekster. Bare spor etter mennesker er igjen, som løsrevne ermer og enkelte reisverk. Stedet er invadert av organiske, ubegripelig vekster. Men en slik tolkning overser humoren, den kreative energien og skaperkraften som gjennomsyrer utstillingen. Melankoli og glede er uløselig forbundet.
Utstillingen er en oppdagelsesferd uten kart. Verkenes abstrakte, ekspressive karakter og de poetiske titlene, åpner raust for publikums egne fortolkninger. Man står fritt til å plassere dem på verkene, i en utstilling som i seg selv fremstår som et litt surrealistisk dikt. Et dikt som kan leses på mange måter. Alt faller ikke på plass – heldigvis.
John Raustein (f.1972 Stavanger, Norge) bor og arbeider i Oslo. Han er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen (Norge) og Det Kongelige Danske Kunstakademis Skoler for Arkitektur, Design og Konservering (Danmark. Raustein har hatt en rekke separatutstillinger ved flere viktige norske institusjoner. Han har også deltatt i en rekke gruppeutstillinger i Norge og flere steder rundt om i Europa. Rausteins arbeider er kjøpt inn av blant andre Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design (Oslo), Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum (Trondheim) og KODE, Kunstmuseene i Bergen.
Janeke Meyer Utne, Kunsthistoriker og kurator.